Kredittramme
En kredittramme (også kalt kredittgrense eller kredittmaksimum) angir den maksimale kreditten en kreditor er villig til å innvilge en kunde. Dersom kredittrammen er satt til 50 000 kroner, kan kunden til enhver tid benytte seg av inntil dette beløpet – for eksempel gjennom et rullerende kredittopptak, varekjøp på faktura eller kassekreditt.
Kredittrammer benyttes både i privat og næringsbasert kredittgivning, og er et sentralt verktøy for risikostyring.
Formålet med kredittrammer
En kredittramme har som hovedformål å:
- Begrense kredittrisikoen for kredittyter
- Styre kundens likviditet på en kontrollert måte
- Forebygge mislighold og tap
Ved å fastsette en øvre grense for kreditt, kan kredittyteren tilby finansiering uten å eksponere seg for uakseptabel risiko ved betalingsproblemer, insolvens eller konkurs hos kredittakeren.
Hvordan fastsettes en kredittramme?
Fastsettelse av kredittramme bør alltid skje på grunnlag av en forsvarlig kredittvurdering. I vurderingen inngår gjerne følgende faktorer:
- Regnskap og nøkkeltall fra offentlige registre
- Betalingshistorikk og restanser
- Kundens bransje og markedsrisiko
- Eventuelle sikkerheter eller garantier
Profesjonelle kredittytere benytter ofte automatiserte systemer og kredittscoremodeller for å fastsette kredittrammer. For mindre virksomheter anbefales det å utarbeide egne kredittretningslinjer og vurdere rammer individuelt.
Kredittrammer som konkurransefortrinn
I enkelte bransjer, særlig innen byggebransjen, detaljhandel og råvaremarkedet, kan fleksible eller høyere kredittrammer utgjøre et betydelig konkurransefortrinn.
Ved å tilby kundene større kjøpsfrihet og mulighet for utsatt betaling, kan leverandøren bidra til økt kundelojalitet og høyere omsetning – forutsatt at risikoen vurderes og håndteres riktig.
